Dette er avgjørende for Senterpartiet

Dette er avgjørende for Senterpartiet

I antall mandater har Senterpartiet gjort sitt dårligste valg noensinne, fra å ha gjort et av sine beste valg for fire år siden, et spektakulært fall.

Spørsmålet nå blir hvordan partiet håndterer tilbakemeldingen velgerne har gitt, og hvordan man forvalter mandatet man tross alt sitter med. Gjort riktig tilsier trender i samfunnet god grobunn for Sp, gjort feil kan vondt fort bli verre.

Ambisjonen var å etablere Sp som et av de større partiene i Norge. Det første partiet nå må gjøre er å bestemme seg for om det fremdeles gjelder. Små partier tenker små tanker, større partier evner over tid både å håndtere en samfunnsanalyse og å fornye politikken slik at den til enhver tid er viktig og relevant.

Jeg tror det er stort rom for et lett verdikonservativt og resultatorientert parti, nasjonalt forankret, som både ønsker gode og effektive offentlige tjenester og næringsutvikling og vekst i hele landet.

Bør Senterpartiet plassere seg på den borgerlige siden eller venstresiden? Dette temaet er dagens snakkis, delta i diskusjonen i kommentarfeltet under.

Ikke bærekraftig for Sp

Sps analyse og DNA har alltid vært innflytelse gjennom makt og posisjoner. Få har sittet like mye i regjering, få har flere ordførere. Politisk ansvar er noe man tar i både gode og dårlige tider. Det betyr også at partiet vanligvis trives dårlig som støtteparti for andre; enten er man med og definerer prosjektet selv, er prosjektet, eller man utfordrer fra opposisjon.

Dagens situasjon er derfor ikke bærekraftig for Sp. Å garantere for en Ap-regjering uten selv å ha en akseptabel vei til deltakelse er ingen strategi for vekst, snarere det motsatte: I det øyeblikk man aksepterer at prosjektet er å holde noen andre ved makten, er det begrenset hvor mye man selv kan vokse.

På få år har fortellingen om det offentlige Norge gått fra å handle om offentlig fattigdom, dårlige bygg og tomme svømmebasseng til ødsling av offentlige ressurser, et for stort byråkrati, for mange reguleringer og for høye skatter og avgifter. Bildet er bare delvis riktig.

Det er fremdeles offentlige tjenester som er underfinansierte og underbemannede, og det mangler ikke på behov samfunnet med fordel kunne tatt et større ansvar for – som tannhelse.

Men det rotes samtidig bort mye penger og arbeidskraft på internt byråkrati og overregulering, symbolpolitikk og ikke minst mangel på reell desentralisering av makt og ansvar til de som faktisk gjør jobben og produserer det vi alle vil ha: God utdanning, trygge gater, godt helsevesen og aktivitet i hele landet.

En aktiv og pragmatisk politikk for hvordan offentlige ressurser kan brukes mer effektivt og mot de som trenger det mest blir enda viktigere fremover. Resten kan få skattelette for å øke tilbudet av sårt tiltrengt arbeidskraft og å gi mer frihet til den enkelte.

Utfordringen er todelt

Krig på vårt eget kontinent og en verdensorden i enorm endring forandrer de mest grunnleggende forutsetningene for samfunnet foran øynene våre, dag for dag.

Det åpenbare svaret er at vi må gjøre mer selv, enten det er forsvar og sikkerhet, beredskap i vid forstand, eller energi og annen kritisk infrastruktur. Dette var områder Sp styrte stødig i regjering, og som ligger partiet nært.

Hvorfor troverdigheten ikke er større og hvilke løsninger som blir viktige fremover er derfor sentrale spørsmål. Selv om «alle» er enige om å bruke mer penger på forsvar, er et åpenbart spørsmål hvorfor ting tar så lang tid og om vi som samfunn kan bruke reglene utviklet i fredstid for å skaffe oss beredskapen og kapasitetene fort nok i en tid der fullskala krig igjen herjer Europa.

Også Sp må rehabilitere seg som det partiet alltid har vært: Et næringsparti som hegner om eiendomsretten og privat initiativ. I et Europa som stadig taper konkurransekraft og muligheter for befolkningen blir det enda viktigere med bedrifter som utvikler, vokser og skaper. Vi har alltid ment at verdier må skapes før de kan fordeles. Verdien av nasjonalt, privat eierskap må igjen anerkjennes som en forutsetning for spredning av makt, utvikling og nasjonal kontroll.

Globaliserings og liberaliseringsbølgen har på mange vis slått kontra. Velgerne søker i større grad demokrati, trygge rammer og vekst innenfor rammen av det naturlige verdifellesskapet og den mest effektive enheten – nasjonalstaten. Utfordringen er derfor todelt; hvordan best sikre vekst og utvikling, og hvordan sikre at vi også i vår tid bevarer den nødvendige graden av verdifellesskap.

Les også Eva Stenbro: Hva skal du spise hvis det blir krig?

Dette vil bli avgjørende

I en tid der forestillingen om klodens undergang grunnet menneskeskapte klimaendringer og rasering av natur har overtatt kirkens tidligere budskap om helvete og evig fortapelse, og individuelle rettigheter knyttet til å være borger av et land delvis er erstattet med universelle rettigheter vi forventes å garantere for alle innebærer dette mye konflikt og sprengstoff.

Fremtiden tilhører de som klarer å orientere seg i dette landskapet med klokskap, handlekraft og troverdighet, eller de som vinner fram med en alternativ fortelling og gjør rent bord. Vi ser begge deler i verden rundt oss der politikere som Trump, Farage og Orban representerer det siste, for min egen del foretrekker jeg den første varianten. Kursen vil uansett måtte justeres.

Stortingets sammensetning ga Sp en viktig rolle i kraft av plasseringen – vi kan sikre flertall begge veier. All den tid velgerne som forlot oss i hovedsak har migrert lengre til høyre og de som er igjen neppe har partiene lengst til venstre som alternativ er det lett å se for seg at store innrømmelser til ytre venstre fort kan bli svært smertefulle for partiet og dra oss videre ned mot eller under sperregrensen.

Hvordan partiet forvalter det mandatet velgerne ga vil derfor ikke bare bli avgjørende for hvordan Norge ser ut i fremtiden, men også for om partiet klarer å snu nedgang til oppgang om to og fire år.

Les også: Høyre og Venstre kjeppjager barnefamiliene